Magnhild og Jason Harral

Magnhild og Jason Harral

Med kurs for Benin, Afrika

Magnhild og Jason Harral er tatt opp som misjonærer i Adventist Frontier Missions. Her kan du følge dem hele veien, fra forberedelser til utreise.

To småmynter

ForberedelserPosted by Magnhild og Jason Harral Wed, April 27, 2011 19:50:29
“Når jeg får meg en jobb, vil jeg gjerne være med å støtte prosjektet deres,” sa en studerende venn av meg.

“Tusen takk,” svarte jeg. “Det setter vi pris på.”

Dessverre er det mange som syns at hvis de ikke kan gi $100 i måneden, så kan de like godt la være å gi noe. En dame sa, “Jeg kan ikke gi dere $100 i måneden, så jeg gir dere bare dette engangsbeløpet.” Selvfølgelig setter vi pris på alle som gir. Noen av giverne våre gir $5 eller $10 i måneden, og det syns vi er fantastisk. Når mange gir et lite beløp hver måned gir det støtten vi mottar et godt fundament som er stabilt og varig.

Selvfølgelig setter vi også stor pris på de som kan gi $50, $100 eller $200 i måneden. Det er bare så trist å tenke at mange syns små månedlige bidrag er uvesentlige. Fem dollar virker kanskje lite her i vesten, men på misjonsmarken kan det nå veldig langt.

“Hmm. Fem dollar i måneden er jo ikke mye. Det er jo bare fire Euro eller noe sånt. Det kan jeg jo ha råd til selv om jeg ikke har en jobb. Jeg bruker jo så mye på godteri eller brus uansett. Kanskje jeg kan begynne å gi med det samme.” Lyset hadde gått opp for kameraten min. Kanskje sannheten om enkens to småmynter hadde vunnet ennå en sjel!


Dette innlegget ble opprinnelig trykket som en artikkel i mars-utgaven av Adventist Frontiers.

  • Comments(0)//missionblog2.aluwini.no/#post17

Heisann!

ForberedelserPosted by Magnhild og Jason Harral Sun, March 13, 2011 22:17:45
Hei, jeg heter Buben! Noen ganger sier jeg “Reuben”, men det er lettere å si Buben. Jeg liker tog. Jeg liker broer også. Vi kjører under en togbro på vei til sabbatsskolen.

Vet du hva? Jeg er en storebror. Jeg er en snill storerbror. Det var det bestemor som lærte meg å si. Lillesøstra mi heter Kaia Renée. Hun er så liten, ,og hun gråter mye. Pappa sier at jeg pleide å gråte mye, men det tror ikke jeg. Selv om hun gråter er jeg glad for å ha ei lillesøster. Jeg smilte da jeg så henne for første gang. Jeg liker å holde henne og klemme henne.

Kaia var i magen til mamma. Mamma og Pappa sa at det var en baby der inne. Jeg skjønte ikke hva det betydde. Nå skjønner jeg det. Jeg liker å ha en lillesøster. Hun er så søt! Du burde komme på besøk en gang, så kan du se det selv. Jeg ga henne en rosa bamse på sykehuset. Jeg tror hun likte den. Jeg liker å vite hva Kaia driver med, så jeg spør ofte mamma, “Baby gjør?”

Mamma og Pappa snakker mye om at vi skal bo i Afrika snart. Jeg skjønner det ikke helt, men det blir sikkert fint, det også. Tante Ingeborg viste meg en bok med bilder fra Benin. Jeg har noen venner fra Afrika, og jeg liker dem. Jeg tror jeg kommer til å få flere venner når jeg bor der, og at vi skal ha det gøy når vi leker. Jeg håper det er noen tog og broer i Afrika. Jeg tror Kaia også vil like å bo i Afrika.


Reubens første møte med Kaia.


"Jeg er en snill storebror," sier Reuben.

- - -

Dette innlegget ble først trykket som artikkel i Adventist Frontiers februar 2011.

  • Comments(0)//missionblog2.aluwini.no/#post16

Møte Jesus

ForberedelserPosted by Magnhild og Jason Harral Sun, January 09, 2011 12:16:07
“Herre, vi vil gjerne møte Jesus.” (Joh. 12,21)

Disse ordene vekket meg i dag tidlig. Først tenkte jeg at det var jeg selv som ønsket å møte Jesus når jeg skulle be og lese i Bibelen. Så skjønte jeg at det var det stille ropet til de unådde i verden - spesielt otammari-folket. Dypt inni seg, enten de vet det eller ikke, ønsker de å møte Jesus.

I det vi ser fram til å reise til Benin er det mye praktisk som må ordnes. Hvordan kan vi få lært mest mulig fransk? Hvilket flyselskap skal vi fly med? Hva er den beste måten å få inn resten av midlene på? Vi prøver å selge huset, forenkle livene våre og har fått et barn til inn i familien. Vi bestemmer oss og ombestemmer oss om hva som er viktig å ta med. Vi lever mellom to liv på en midlertidig basis før vi endelig kommer til å være blant det folket vi har blitt kalt til å tjene.

De menneskene vil møte Jesus. De er Guds barn som Jesus døde før - og de kjenner ikke sin Frelser. Deres frelse er det viktigste i hele universet. De praktiske tingene som vi er opptatt av nå må ikke skjule det faktum.

Dere som ber for dette prosjektet og støtter det med midler gjør ikke det slik at vi kan bruke all energi på praktiske ting. Dere har gitt i tro på at deres bidrag vil utgjøre en evig forskjell, og at som et resultat av deres støtte, vil unådde få møte Jesus. Det er vårt mål å oppfylle det ønsket. Gjennom livene våre i Benin vil vi at Jesu ord skal oppfylles i oss: “Og når jeg blir løftet opp fra jorden, skal jeg dra alle til meg.” (Joh. 12,32)

-Jason

“Herre, vi vil gjerne møte Jesus.”


Dette innlegget ble opprinnelig trykt som artikkel i Adventist Frontiers i januar 2010.


  • Comments(0)//missionblog2.aluwini.no/#post15

Kornmøller og verdensbilder

ForberedelserPosted by Magnhild og Jason Harral Sun, January 09, 2011 11:02:59
Her er det nyhetsbrevet vi sendte ut i August, for de som fikk det ikke via brev eller e-post.


I det du går nedover den støvete gata i en by i Vest-Afrika, hører du plutselig en dunkende lyd. Blant barn som roper, hunder som bjeffer og biler som tuter, blir dunkinga høyere og høyere. Snart skjønner du at den taktfaste lyden kommer fra et mursteinshus ved siden av veien.

“Hva er den lyden, Eric?” spør du studentmisjonæren som er med deg. “Det er dieselmotoren på kornmølla,” svarer han.

I det du nærmer deg huset med mølla i, kommer tre barn til syne i vinduet. De roper noe til deg. Lyden av dieselmotoren gjør at du ikke kan høre hva de sier, men kroppsspråket deres får deg til å skjønne at de vil at du skal ta bilde av dem. Det gjør du med glede. Så smiler du, vinker til de smilende barna og går videre.

Når lyden av mølla er langt nok unna, fortsetter du samtalen. “Hvorfor var hånda til gutten helt hvit?” spør du. “Fordi han bruker hele dagen på å dytte melet ned mot møllehjulet.” Eric har vært her lenge nok til å vite så mye om kulturen at du føler deg som et uvitende barn i forhold.

“Hvorfor gjør de det sånn? Er ikke det uhygienisk? Tar det ikke veldig lang tid å male korn på den måten? Hvorfor bruker de ikke et annet system?” Tanker om å møte folks behov og skaffe dem en bedre mølle fyller hodet ditt. “I Tanzania kan en hammermølle male 20 liter korn på tre minutter.”

“Det vil ta over en time på disse møllene,” sier Eric.

Du begynner å tenke på hvordan det ville gi deg respekt og troverdighet hvis du kunne skaffe dem en hammermølle. Det ville spare dem både tid og arbeid. Det er helt sikkert en del av Guds plan for arbeidet ditt her!

“Før du begynner å forandre ting, er det noe du bør tenke over,” advarer Eric. “Hvorfor bruker de denne typen mølle? Har de en grunn til det? Kanskje de har valgt denne mølletypen over andre typer. Hva slags fordeler får de av denne? Produserer denne en meltype som de liker bedre enn andre? Skaffer den jobb til folk som ellers ikke ville hatt noe å gjøre? Hva ville gutten med den hvite hånda drive med hvis han ikke jobba i mølla?”

“I tillegg,” fortsetter han, “selv om mølla de bruker i Tanzania kan produsere likt eller bedre mel på en tiendedel av tida, er det et nyttig verktøy å introdusere i en kultur der det å spare tid ikke er en prioritet? Kunne det å få inn en raskere mølle introdusere et skadelig konkurranselement i samfunnet? Selv om du finner gode svar på alle disse spørsmålene, er det å importere kornmøller den beste måten du kan bruke tid og penger på som misjonær?”

“Du har kommet inn i et nytt samfunn. Du kommer med ditt verdensbilde og din forståelse av tid og effektivitet. Hvordan vil du kunne vite om dine idéer for forbedring faktisk vil tjene til folkets beste, hvis du ikke har brukt tid på å finne ut hvorfor de gjør ting slik de gjør? Smilene på barna i det øredøvende bråket viser at de er lykkeligere enn mange av dine egne landsmenn. Vær forsiktig så du ikke tar bort de smilene i et forsøk på å hjelpe dem.”

-----------------------------

Dette er noe av det jeg erfarte i oktober, og det er et forsøk på å involvere dere i tankeprosessene vi går gjennom her på AFMs misjonskurs. Vårt syn på hva det vil si å være effektive misjonærer har blitt utfodret. Vi prøver å tenke gjennom planene våre for oppgaven som er foran oss, og det er ikke alltid like lett.

“Dere må fortjene retten til å bli hørt,” er noe lærerne våre ofte sier. Vi må lære å lytte før vi snakker, å lære før vi underviser og å forstå før vi kan bli forstått.

Folk spør ofte når vi planlegger å dra til Benin. Timeplanen på dette tidspunktet er formet av den hyggelige begivenheten vi ser fram til i desember. Da skal Reuben bli storebror! Den lille forventes rundt 11. desember, og vi planlegger å være i Norge for fødselen. Så håper vi å reise til Benin i januar 2011. Det avhenger selvfølgelig av at alle midlene har kommet inn til da. Nå mangler vi bare i underkant av $1000/mnd i månedlig støtte og
$10 000 på engangsbeløpet. Hvis du har lyst til å være med å støtte, så bare gi beskjed.

I høst planlegger vi å fokusere på å lære så mye fransk som mulig. Jason planlegger også å ta et spesielt førstehjelpskurs i Sverige, for å lære hvordan man kan ta hånd om skader langt fra sykehus. I tillegg skal vi reise rundt i Norge og Europa for å fortelle om Otammari-prosjektet.

Vi ber om at Gud vil fortsette å velsigne dere og gi dere styrke, kraft og fred! Fortsett gjerne å be for oss også!


  • Comments(0)//missionblog2.aluwini.no/#post14

Bonjour!

ForberedelserPosted by Magnhild og Jason Harral Wed, January 05, 2011 17:42:44
“Bonjour! J’apprends le français,” sa jeg til folk som gikk forbi. “Hei! Jeg lærer fransk.” Jeg sto utenfor inngangen til et FAIR i en by i Sør-Frankrike. Mens vi ventet på å få inn resten av beløpet vi trenger i månedlig støtte bestemte vi oss for å ta en tur til Frankrike for å øve oss i å lære språk slik vi hadde lært på AFMs sommerkurs.

Det første jeg gjorde var å få en venninne til å hjelpe meg å oversette følgende tekst til fransk: “Hei! Jeg lærer fransk. Jeg skal være i Frankrike i tre uker. Dette er alt jeg kan si. I morgen skal jeg lære mer. Takk for at du hørte på meg. Ha det bra!” Så lærte jeg det utenat. Etter det måtte jeg finne 50 franskmenn å si det til, så venninnen min foreslo at jeg skulle stå på FAIR i en time.

Etter bare fem minutter hadde jeg sagt setningene mine til fem forskjellige mennesker. Jeg var kjempe-gira. Dette gikk jo strålende! Etter å ha snakket med femten, gikk det opp for meg at femti er veldig, veldig mange mennesker. De fleste jeg snakket med smilte og ønsket meg lykke til, andre så på meg som om jeg var blitt gal og noen få fortet seg videre før jeg ble helt ferdig.

Senere den uka dro Jason og jeg tilbake til byen sammen. I det vi gikk mot en butikk, var det en postmann som så oss og sa, “Hei, er ikke du den dama jeg så på FAIR?”

“Jo, det var meg!” svarte jeg med et smil. Han spurte meg hva mer jeg hadde lært, men jeg var så overrasket at jeg klarte bare å tenke på et par ting å si.

Når vi ankommer Benin ser jeg fram til å bruke denne metoden igjen. Der skal jeg bli venner med de jeg snakker med, ikke bare øve meg på folk jeg mest sannsynlig aldri kommer til å treffe igjen. Jeg syns det er spennende å tenke på at i det jeg viser dem mitt behov for hjelp til å lære språket deres vil jeg bygge vennskap som kan vare evig. Må Gud gi deg en mulighet til å fortelle noen andre om din venn Jesus.

Noen av de jeg fikk øvd meg på å snakke fransk med. Foto: Stéphanie Hart.

Dette innlegget ble opprinnelig trykket i Adventist Frontiers desember 2010.

  • Comments(0)//missionblog2.aluwini.no/#post13

Du - misjonær?

ForberedelserPosted by Magnhild og Jason Harral Mon, November 15, 2010 17:02:47
Hvis du leser denne artikkelen er det enten fordi du kjenner oss eller fordi du liker dette bladet så godt at du alltid leser det fra perm til perm. Du liker å lese om misjonærer, men har du noen gang tenkt på å ta et misjonskurs selv?

AFM fokuserer på å sende ut misjonærer som kan drive med tverrkulturelt arbeid blant unådde folkegrupper for å plante menigheter på steder der det er få eller ingen kristne. Det som er interessant i verden i dag er at unådde folkegrupper kommer til vesten. Innvandrere fra land som er vanskelige eller umulige å jobbe i som utenlandske misjonærer, kommer til Amerika og Europa og bosetter seg i hopetall. Ikke langt fra deg er det helt sikkert mennesker som nylig har ankommet landet og som tilhører folkegrupper som fortsatt må nås før Jesus kommer tilbake.

Disse innvandrerne er ofte åpne til nye ideer om livet og Gud. Ved å bli ønsket velkommen og hjulpet av kjærlige kristne i det nye landet sitt vil de ofte kunne bygge varige bånd. Kanskje du kan være den som viser interesse for dem, prøver å lære litt av deres språk og kultur og etterhvert forteller dem om din venn Jesus?

I sommer var vi på misjonskurset til AFM i Berrien Springs. Der lærte vi mange nyttige ting som vil hjelpe oss i arbeidet i Benin. De samme tingene kunne være nyttige for deg å kunne også, slik at du kan være en misjonær akkurat der du bor! AFMs kurs er åpne for alle og koster ikke mye. Kanskje du kunne delta neste sommer og være en del av Guds plan for å nå unådde mennesker der du bor? Hvis du er interessert, kontakt AFM - www.afmonline.org.


Over øver Jason seg på å forstå kinesisk og under viser språkhjelperen at han holder den røde boka under det blå hodet. Språklæring kan by på mange interessante situasjoner. :)


Dette innlegget ble opprinnelig trykt som artikkel i Adventist Frontiers i november 2010.

  • Comments(0)//missionblog2.aluwini.no/#post12

"Je suis en France pour trois semaines."

ForberedelserPosted by Magnhild og Jason Harral Thu, October 28, 2010 18:36:37
"Jeg er i Frankrike i tre uker" var en av de første tingene jeg lærte å si. Nå er vi tilbake i Norge igjen og vil gi dere noen smakebiter av det vi opplevde der. Siden vi kjørte fram og tilbake (eller ned og opp igjen) varte hele turen i fire og en halv uke - og for en velsignet tur det har vært!

Hovedgrunnen for å reise var å lære mer fransk før vi reiser til Benin. Jason har lært en del allerede, både fra dataprogrammet vi bruker (Rosetta Stone) og turen han tok til Benin i fjor høst. Jeg har også brukt Rosetta Stone, men syns det er vanskelig å prioritere nok tid til det hele tida. Å faktisk være i Frankrike og være omgitt av fransk hele tida hjalp meg veldig.

Da vi kom dit skjønte jeg knapt hva folk sa til meg, men på slutten av turen kunne jeg ha enkle (svært enkle) samtaler med folk. Den siste søndagen vi var der, inviterte en dame som heter Christine oss med på å plukke kastanjenøtter. Hun og jeg ble gående sammen og prate. En av tingene hun spurte jeg om er om vi er vegetarianere eller vegane (minus egg og melk i tillegg). Det var en god anledning for meg til å finne ut av hva forskjellen var på de to ordene de bruker på fransk - végétarien og végétal. :)

Jeg svarte at vi spiser vegant hjemme, men ikke er særlig nøye på det når vi er ute på reise. Litt etterpå spurte hun om jeg ga Reuben melkeprodukter. (Trodde jeg) Så jeg svarte at han ikke pleide å drikke melk, men fikk noe ost og yoghurt. Hun skjønte at jeg ikke hadde fått med meg spørsmålet ordentlig, så neste gang hun stilte det skjønte jeg at hun hadde spurt om jeg hadde amma Reuben. "Nei, stakkars barnet, han fikk bare ost og yoghurt!" :)

Så mye er lært, og mye, mye mer gjenstår! :)


Nå er det slutt på ost og yoghurt, heretter blir det bare tomat... :) Bildet er tatt av min venninne Stéphanie, som var så snill å gi meg fransktimer hver ettermiddag.

  • Comments(4)//missionblog2.aluwini.no/#post11

Magnhilds kall til Benin

ForberedelserPosted by Magnhild og Jason Harral Tue, September 21, 2010 15:11:05
Allerede da jeg gikk på videregående bestemte jeg meg for at jeg ville bruke livet mitt i Guds verk. Logikken min var følgende: Hvis jeg jobbet for Gud ville jeg aldri bli arbeidsledig. På det tidspunktet tenkte jeg ikke spesielt på menighetsplanting. Jeg hadde lyst til å gjøre noe som ville ha konsekvenser for evigheten.

Etter at jeg traff Jason i Afrika, visste jeg alltid at han ville tilbake dit. Jeg var ikke så interessert i å dra, men jeg visste at jeg ville trives der han var, så en stund var kallet mitt preget av hans ønske om å drive med evangelisme og opplæringsarbeid i Afrika.

Høsten 2008, etter at Reuben ble født, begynte vi å snakke mer om hvilke konkrete muligheter vi hadde for misjonstjeneste. Etter å ha bedt om det, følte vi at Gud ledet oss til å reise ut med AFM. Våren 2009 var vi derfor på en ukes introduksjonskurs i Berrien Springs, Michigan, og fikk kallet om å samarbeide med Suzy, Uli og Toussaint i Benin.

Da vi var på det kurset fikk vi en artikkelsamling vi skulle lese som heter “Worldwide Perspectives” (Verdensomspennende perspektiv). Den handler om de bibelske grunnene for misjon, og historiske og kulturelle perspektiv på misjon. Mens jeg leste den fikk jeg en personlig visjon for de unådde folkegruppene rundt om i verden. Jeg var så takknemlig for at jeg fikk muligheten til å lære disse nye tingene og håpet om også å kunne sette det ut i praksis.

Mitt eget spesifikke kall til Otammari prosjektet fikk jeg fredag, 11. juni i år. Da satt Suzy, Jason og jeg sammen med Laurence Burn ved AFM-kontoret. Han er hovedansvarlig for alle misjonærene, og han gikk gjennom våre ulike styrker og svakheter, med fokus på styrkene. Først så vi på Jasons, så mine og til slutt Suzys. Det var fantastisk å se hvordan Gud hadde satt sammen dette teamet. Styrkene våre utfyller hverandre virkelig! Uli er en administrativ organisator, Toussaint er en ressurssterk lokalkjent, Suzy er en praktisk “få-det-gjort” type, Jason er visjonær og jeg er glad i å kommunisere. For et flott puslespill Gud hadde satt sammen!

Gud har også et spesielt sted der Han vil at du skal tjene. Hvis du ikke vet hvor det er enda må du fortsette å lytte. Han kommer til å si ifra.

~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~

Dette innlegget ble opprinnelig trykt som artikkel i Adventist Frontiers i september 2010.

Teamet vi skal være en del av:
Suzy Baldwin (t.v.), Eric Anderson (daværende studentmisjonær), Toussaint Kouate og Ulrike Baur (t.h. - gift med Toussaint)

  • Comments(0)//missionblog2.aluwini.no/#post10
Next »