Magnhild og Jason Harral

Prosjekt: Besøkstjeneste2013

Posted by Magnhild og Jason Harral Thu, May 23, 2013 10:40:15

Nå som Petra er litt større og jeg begynner å få hodet over vannet igjen, har jeg bestemt meg for å besøke alle damene i menigheten etter tur. Jeg begynte hos Mama Adelinn*, for hun er den jeg har vært mest sammen med, men ikke hadde vært hjemme hos enda. Nå skal dere få høre hvordan det gikk:

Sola skinte varmt, høyt på himmelen, og jeg gikk med raske skritt ned bakgatene mot hovedveien som ligger som et svart belte gjennom byen. Den heter bare “asfaltveien” på fransk, for det er den eneste veien med asfalt her. Et par hannkalkuner bruste med halefjærene i det jeg krysset deres territorium, men jeg hilste pent på dem og gikk en omvei. Snart var jeg på asfaltveien og etter et par minutter så jeg Mama Adelinn som satt på en benk. Hun hadde sagt hun skulle komme og møte meg, siden jeg ikke visste hvor hun bodde.

”God dag!” ”God dag!” ”Hvordan har du det?” ”Bra, og dere?” ”Bra. Hvordan har dagen vært?” ”Bra, og hvordan har barna det?” ”Bra.” Vi hilste fram og tilbake til vi hadde vært innom de vanligste spørsmålene og begynte å gå ned en sidevei. Husene her er ofte av leiremurstein, med leire smurt utenpå, og bølgeblikktak. Mama Adelinn svingte rundt hjørnet på et slikt hus – vi var framme. Døra var også av bølgeblikk og hun åpnet den og lot meg følge etter henne inn.

Vi kom inn i et rom på størrelse med en mellomstor gang i Norge, kanskje 16 kvadratmeter. Langs den venstre veggen sto et lite bord og to stoler. Til høyre for meg lå det en dobbeltsengmadrass på gulvet med myggnetting over. På veggen rett foran meg var det et lite vindu. Så rakk jeg ikke å legge merke til mer, for Mama Adelinn hadde tatt en stol og bar den ut så vi kunne sitte ute. Hun ga meg stolen og satte seg på en trestammebenk under mangotreet så vi kunne sitte i skyggen.

Der bor de, altså. En alenemor på min alder, med to jenter. Det gjorde inntrykk. I huset vi leier har vi tre soverom, ett til Jason & meg, ett til ungene og et gjesterom. Ungene har ikke hvert sitt rom, og det syns vi er greit nå som de fortsatt er små . Hos Mama Adelinn har de bare ett rom. Det rommet er soverom til tre, samt stue og kjøkken.

Vi hadde en hyggelig prat under mangotreet. Det er Mama Adelinn som har vært fransklæreren min – vi har pause nå pga. Petra – og vi hadde mye å prate om. Menighetsliv, fransk, felles kjente. Tida gikk fort og snart var det på tide å vende nesa hjemover igjen. Men det blir ikke siste gang jeg besøker henne, det er sikkert.

*Her i Benin, som i mange afrikanske kulturer, er det vanlig å kalle damer for Mama - og så navnet til det eldste barnet. Jeg kalles derfor ofte Mama Reuben.

Blog image

Utsikt over Natitingou, mot åsen der vi bor.

Og så var de fem2012

Posted by Magnhild og Jason Harral Thu, April 11, 2013 21:34:58

Mange av dere vet jo dette allerede, men siden det kan være lesere som ikke vet det, og siden det var det største høydepunktet i familien i 2012 skriver jeg om det likevel.

Petra Michelle ble født litt før halv seks på morran den 20. november i fødselsbasseng hjemme i huset vårt her i Natitingou. Jeg hadde ei sveitsisk jordmor til å hjelpe meg, og det var jeg veldig glad for. Reuben og Kaia sov og merka ikke før de våkna at de hadde fått ei ny lillesøster, som de tok i mot med jubel.

Vi er veldig takknemlige for at alt gikk bra med fødselen og at Petra er ei sunn og frisk lita jente som steller pent med foreldrene sine. Hun er grei og medgjørlig og holder for tida på med å snu seg fra rygg til mage og tilbake og snurre rundt på gulvet.


Blog image

Blog image

“Vær ikke redd! Det er flere som er med oss enn med med dem.”2012

Posted by Magnhild og Jason Harral Mon, November 12, 2012 10:52:18

“Kan du holde talen i dag?” spurte Hyacinthe og så på Jason som om han allerede hadde svart ja. Jason sa etterpå at han hadde regna med at det var sånn det kom til å skje – og nå har han altså holdt sin første tale på fransk her i Benin.

Sabbaten den 20. november var vi på besøk i Boukoumbe, en liten by / stor landsby som ligger 50km fra Natitingou. Der bor det hovedsakelig otammarifolk, så det er mange tataer (otammarifolkets tradisjonelle hus) i området.

Jeg var veldig glad for at Jason holdt talen, for det er fortsatt vanskelig for meg å følge med når de innfødte snakker, men denne gangen skjønte jeg nesten alt som ble sagt! Jason brukte fortellinga om arameerne som omringet Elisja fra 2. Kongebok 6,8-23 som utgangspunkt og hadde som hovedtanke det Elisja sier i vers 16: “Vær ikke redd! Det er flere som er med oss enn med dem.”

Her i Benin er det mange menighetsmedlemmer som syns det er vanskelig å stå i mot presset fra familie og venner om å delta i hedenske seremonier og avgudsdyrkelse. Jason oppmuntret dem med at for hver tredje engel som ble kastet ut av himmelen sammen med Satan er det to som ble igjen og som nå er tilgjengelige for å hjelpe oss når vi trenger det.

Jeg vet ikke hvilke ting du strever med, men det samme løftet gjelder deg:

“Vær ikke redd! Det er flere som er med oss enn med med dem.”

Blog image

"Idag er det sabbat, det skinner over jord..."2012

Posted by Magnhild og Jason Harral Sat, September 22, 2012 18:59:51

Vi har ikke så mye klokkeklang på sabbatene her i Natitingou, slik som det står om i den sangen, men vi har "kirkegang"! En av tingene jeg er mest takknemlig for ved huset vi bor i er at det ligger i gangavstand til kirka. Å begynne dagen med en tur i frisk luft - før det blir for varmt til å nyte å være ute - er så deilig! Da blir man satt i rette sinnsstemning til å sette pris på stunda i kirka.

Programmet kan fortsatt virke litt langt når vi ikke skjønner alt som blir sagt, men ungene trives veldig godt på barnesabbatsskolen der det synges og fortelles bibelfortellinger. De blir godt tatt i mot av de andre barna og det er flere som gjerne vil sitte ved siden av dem og gjør plass på benken når vi kommer. Det synges nesten bare på fransk, og ikke så mye på de lokale språkene, så vi har lært oss mange av sangene allerede og kan synge med. Kaia liker spesielt godt "Lit ta Bible, prie chaque jour" (Les din Bibel, be hver en dag) for da hopper man nemlig høyt på slutten. :) Reubens favoritt er "C'est le petit David" om lille David med slynga som snurrer rundt og rundt.

På sangstunda på gudstjenesten synger de sanger på de lokale språkene og klapper i takt, så da får man den eksotiske opplevelsen, men på resten av gudstjenesten synges det fra den franske salmeboka for da er det litt mer formelt. Resten av programmet er likt slik det er mange andre steder i verden med bønn, sang, Bibellesning og tale. Det som er annerledes er at når gudstjenesten er over går alle i kirka ut på lang rekke og hilser på hverandre etter tur og stiller seg i en stor sirkel utafor kirka. Der ønsker man hverandre en god sabbat videre og så er alle fri til å gå hvert til sitt. Det er en veldig koselig tradisjon, syns jeg. (Det viktige er å huske å vaske seg på hendene etterpå så fort det lar seg gjøre, så man ikke sprer for mange sykdommer.)

"Bon sabbat" fra Benin!

Blog image

Nyttårsforsett i september2012

Posted by Magnhild og Jason Harral Wed, September 05, 2012 09:35:42

Nå har det gått et år siden vi kom til Benin, men ennå ikke fullt et år siden vi kom til Natitingou. Og med det har jeg tenkt å introdusere en mer levende (altså oftere oppdatert) blogg! Nyttårsforsett kan man jo ha selv om det ikke er et nytt kalenderår, ikke sant?

Sist søndag ble vi invitert hjem til Monsieur David, som vi kaller ham. Mr David jobber på Posten og Jason traff ham første gang da han var i Natitingou i 2009. Det visste ikke jeg da vi flytta hit og jeg stussa litt på den ”over-hyggelige” mannen på Posten som alltid spurte meg hvordan Reuben hadde det. Da Jason en kveld hadde invitert ham hjem til oss fikk jeg oppklart mysteriet.

Mr David er kristen og er forlovet med ei jente som går i samme menighet. Han spiller gitar og komponerer egne sanger. Da de kom til oss sang de salme 37 vers 4 som han hadde satt musikk til. Han smilte stort da Jason ga ham boka Slektenes Håp.

Da vi var på besøk hos ham nettopp stilte han spørsmål han hadde fått etter å ha lest i den og Jason og han hadde en god samtale.

Og hovedgrunnen til at dette ble et blogginnlegg er at han er den første her i Natitingou som har invitert hele familien hjem til seg. Det var utrolig koselig etter å ha vært her nesten ett år!

Blog image

David og Chimene sang velkomstsang for oss da vi kom.

VivianneUtreise og etablering i Benin

Posted by Magnhild og Jason Harral Wed, February 22, 2012 17:43:26

Vivianne satt på gulvet med munnen full av spaghetti. Hun så rundt seg med de store, pene øynene sine. Suzy sa at Vivianne snakket enda mindre fransk enn meg, så da sier det selv at vi ikke kunne ha noen samtale. Dette var i 2009, da jeg kom på et to-ukers besøk.

Den første sabbaten vi var i menigheten i Natitingou, fikk vi en varm velkomst av menighetsmedlemmene. Mange av dem husket meg fra da jeg var her for to år siden, og noen av dem sa de hadde bedt for oss lenge.

“Simeon? Augustin? Donné?” Jeg prøvde å matche de navnene jeg husket med de barne jeg kjente igjen. De fleste barna jeg husker kommer fortsatt i kirka hver sabbat, og de jeg huska navnet på var spesielt begeistra for å se meg. Det var oppmuntrende å se så mange barn i kirka.

Men dessverre var det ett ansikt som manglet blant de glade barna. Jeg hadde håpet å treffe Vivianne igjen, men hun var ikke der. Da jeg så noen av vennene hennes som jeg hadde tatt bilder av sammen med henne, kjente jeg et stikk i hjertet.

Bare et par måneder før vi kom til Benin, døde Vivianne helt uventet. Hun hadde spist giftig cassava da hun var hjemme alene og det var moren som fant henne. Til og med heksedoktoren som kom for å finne ut av den åndelige grunnen til at hun var død sa til Suzy at det var på grunn av cassava. Moren hennes hadde sagt at hun ikke matte spise det, men av en eller annen grunn var hun ulydig og matte bøte med livet.

Jeg husker Viviannes stille væremåte og de store, mørke øynene som viste at det var mye som foregikk inni hodet hennes. Jeg så henne først hos Suzy, der hun kom stille inn og fikk en tallerken med spaghetti.

Vi stoler på at engler verner om grava hennes og at Vivianne vil bli vekt opp når Jesus kommer tilbake. Vi er lei oss for at hun ikke er her, men vi er glade for at vi kan regne med å treffe henne igjen. Det var mye hun ikke ikke kunne, men vi tror at hun kjente Jesus og at Han vil ta henne med til himmelen.

Livet er kort og uvisst her i Benin. Den gjenomsnittelige levealderen her er bare 60 år. Mange barn og voksne dør altfor tidlig, av ulike grunner som mange ganger kunne vært forebygget. Det er en av de store grunnene til at vi er her. Vi er her for å hjelpe folk å leve lenger. Ikke liv som bare er et par tiår lengre, men liv som måles i Guds målestokk. Vi er her så det kan være noe glede midt i all sorgen. Vi er her, slik at mange andre fra otammari-folket kan ha håpet om å få treffe Vivianne igjen. Takk for at dere hjalp oss å komme hit og takk for at dere ber for arbeidet vårt her!

Blog image

Dette innlegget ble først publisert som artikkel i Adventist Frontiers i desember 2011. Skrevet av Jason.

Flere bilderUtreise og etablering i Benin

Posted by Magnhild og Jason Harral Tue, September 27, 2011 19:53:41


Blog image

Afrikansk finstas... i hvert fall på foreldrene. Reuben nekter å bruke buksa som hører til skjorta, så vi får se om vi kan finne noe han liker bedre siden.

Blog image

Mye moro man kan ha med barn! Når Reuben så Jason og denne gutten hinke rundt ville han også være med på moroa.

Blog image

Dale Goodson har brukt mye tid på å hjelpe oss å forstå hvordan vi kan formidle evangeliet på en måte som de vi skal formidle det til kan forstå. Her er Jason med å skrive på tavla.

En tur til Togo - del 2Utreise og etablering i Benin

Posted by Magnhild og Jason Harral Tue, September 20, 2011 22:29:37

Og hvorfor er vi i Lomé? Ikke for å være turister. Vi er på AFMs 2. misjonskurs, som de kaller P2T (Phase 2 Training). Det er et intensivt 3-ukers kurs, med forelesninger og workshops. Hele teamet vi skal jobbe med er her og misjonærer fra et prosjekt i Mali - Neil og Holly Lovitt. Sistnevnte har to barn på 3 og 5, så det passer ypperlig for Reuben. De blir passa i rommet ved siden av der kurset holdes, av hun som skal være studentmisjonær i Otammari-prosjektet det året som kommer. Naomi fra Tyskland.

Denne delen av AFMs opplæring er lagt opp for å hjelpe misjonærene vite hvordan de skal gå fram i evangelismefasen for å møte folkegruppen sin på riktig måte. Som det blir presisert, “Hvis disse folkene hadde vært lette å nå med evangeliet, så hadde vært nådd for lenge siden!” Så det må mye kulturstudium, bønn og brainstorming til for å finne ut hvordan man effektivt kan kommunisere evangeliet slik at flest mulig kan ha et solid grunnlag å begrunne sitt valg om å tro på Jesus, hvis de velger det.

Jeg tror jeg skal prøve å formidle mer om kurset i et annet blogginlegg, for jeg tør bare å prøve meg på å laste opp 3 bilder per innlegg, så vi får se når det kan bli tid til det. :) Takk for interessen!

Blog image

Kurset holdes i det nye gjestehuset som tilhører Adventistsamfunnet i Lomé. Det ligger vegg i vegg med unionskontoret. Se bilder av rommet vårt på facebook.


Blog image

Holly Lovitt leser for ungene. Mine to er litt distraherte.


Blog image

Det nyeste familiebildet. Kokospalme i bakgrunnen. :)