Magnhild og Jason Harral

Magnhild og Jason Harral

Med kurs for Benin, Afrika

Magnhild og Jason Harral er tatt opp som misjonærer i Adventist Frontier Missions. Her kan du følge dem hele veien, fra forberedelser til utreise.

Prosjekt: Besøkstjeneste

2013Posted by Magnhild og Jason Harral Thu, May 23, 2013 10:40:15

Nå som Petra er litt større og jeg begynner å få hodet over vannet igjen, har jeg bestemt meg for å besøke alle damene i menigheten etter tur. Jeg begynte hos Mama Adelinn*, for hun er den jeg har vært mest sammen med, men ikke hadde vært hjemme hos enda. Nå skal dere få høre hvordan det gikk:

Sola skinte varmt, høyt på himmelen, og jeg gikk med raske skritt ned bakgatene mot hovedveien som ligger som et svart belte gjennom byen. Den heter bare “asfaltveien” på fransk, for det er den eneste veien med asfalt her. Et par hannkalkuner bruste med halefjærene i det jeg krysset deres territorium, men jeg hilste pent på dem og gikk en omvei. Snart var jeg på asfaltveien og etter et par minutter så jeg Mama Adelinn som satt på en benk. Hun hadde sagt hun skulle komme og møte meg, siden jeg ikke visste hvor hun bodde.

”God dag!” ”God dag!” ”Hvordan har du det?” ”Bra, og dere?” ”Bra. Hvordan har dagen vært?” ”Bra, og hvordan har barna det?” ”Bra.” Vi hilste fram og tilbake til vi hadde vært innom de vanligste spørsmålene og begynte å gå ned en sidevei. Husene her er ofte av leiremurstein, med leire smurt utenpå, og bølgeblikktak. Mama Adelinn svingte rundt hjørnet på et slikt hus – vi var framme. Døra var også av bølgeblikk og hun åpnet den og lot meg følge etter henne inn.

Vi kom inn i et rom på størrelse med en mellomstor gang i Norge, kanskje 16 kvadratmeter. Langs den venstre veggen sto et lite bord og to stoler. Til høyre for meg lå det en dobbeltsengmadrass på gulvet med myggnetting over. På veggen rett foran meg var det et lite vindu. Så rakk jeg ikke å legge merke til mer, for Mama Adelinn hadde tatt en stol og bar den ut så vi kunne sitte ute. Hun ga meg stolen og satte seg på en trestammebenk under mangotreet så vi kunne sitte i skyggen.

Der bor de, altså. En alenemor på min alder, med to jenter. Det gjorde inntrykk. I huset vi leier har vi tre soverom, ett til Jason & meg, ett til ungene og et gjesterom. Ungene har ikke hvert sitt rom, og det syns vi er greit nå som de fortsatt er små . Hos Mama Adelinn har de bare ett rom. Det rommet er soverom til tre, samt stue og kjøkken.

Vi hadde en hyggelig prat under mangotreet. Det er Mama Adelinn som har vært fransklæreren min – vi har pause nå pga. Petra – og vi hadde mye å prate om. Menighetsliv, fransk, felles kjente. Tida gikk fort og snart var det på tide å vende nesa hjemover igjen. Men det blir ikke siste gang jeg besøker henne, det er sikkert.

*Her i Benin, som i mange afrikanske kulturer, er det vanlig å kalle damer for Mama - og så navnet til det eldste barnet. Jeg kalles derfor ofte Mama Reuben.

Utsikt over Natitingou, mot åsen der vi bor.

  • Comments(0)//missionblog2.aluwini.no/#post31